En pause…

Processed with VSCO with f2 presetKjære alle dere. Det er på tide med en pause. Det kommer neppe som en stor overraskelse på dere som har droppet innom de siste to månedene og blitt møtt med den samme, konstante bloggtittelen. Endringer er i ferd med å skje.

Jeg vet ikke til hva enda. Men de kommer, det kjenner jeg på hele meg. En lang permisjon gjør noe med en, og akkurat som etter sist gang med Herman – den gangen bloggen ble til, jobben i Dagbladet ble avsluttet og mine første bedrifter startet – er det på tide med forandring.

Som ung dagbladetjournalist ble jeg en gang sendt ut for å dekke boklanseringen “Gamle vise menn og kvinner – tanker til neste generasjon”. I boken svarte store, norske navn som Arne Næss senior og Ebba Haslund (som begge fortsatt levde i 2007) på spørsmål som:

“Hva gjør et liv godt?” og “Hvilke råd vil du gi den neste generasjonen?”

En av bidragsyterne var overbevist om at man måtte fornye seg selv hvert femte år for å være lykkelig. Ni år etter husker jeg ikke lenger hvem, men betraktningen hans kommer jeg aldri til å glemme. Fornyelsen kunne være å skifte yrke, flytte til et nytt sted, finne en partner eller bli foreldre. Eller en mindre restart, som ny stilling i eksisterende jobb eller å starte et prosjekt. Poenget var at endringen måtte røske litt i det etablerte. Åpne for nytenking.

Jeg var 25 år gammel da, og helt fascinert av tanken. Det var før både mann og barn og jeg var kanskje ikke fullt utrustet til å skjønne av hva den gamle snakket om, men på et vis gjorde jeg det likevel. I ettertid ser jeg det enda klarere. Etter permisjonen med Herman pleide folk å spørre hvordan EasyTran ble til, hvordan det hele startet og jeg svarte at alle mennesker burde ha en lang stund borte fra det de driver med til hverdags. Kvinne, mann, mamma eller ei.

For pokker, jeg har aldri sett livet så klart som etter tolv måneder borte fra skrivepulten. Hodet vekk fra pc-skjermen. Heller ikke nå. Kanskje fordi jeg slett ikke har vært nok borte fra skjermen. Det er ikke like lett å slippe når man driver for seg selv, men seks år etter forrige, store endring jeg ser jeg det klart nok. Noe nytt er på vei.

Jeg har elsket å blogge om barneklær i Norge. Mye har skjedd her hjemme siden 2010 og det har vært en glede å dekke og legge føringen for. Å fortelle historiene til mammagründerne der ute, gjøre barneklærstylinger, børste støvet av de gamle strikkemønstrene, guide til barneklærkjøpene og skrive de små historiene fra hjemme hos oss. Det blir rart å forlate. Et kapittel er over her på blogg, men barneklærbiten av meg lever videre i form av Ministrikk som er større enn noen gang og har fått egne bein å stå på på nye nettsider. Sammen med Linda, Linda, Helena og en rekke andre inn-til-beinet-dyktige mennesker skal Ministrikk drives videre til nye høyder, samtidig som jeg har rom for nytenkning og gjøre noen livsendringer. I kabalen, som nå inneholder ett helt barn ekstra, er det ikke plass til bloggen i det formatet den har hatt.

Jeg håper at den kommer tilbake, det er jeg egentlig litt ganske bombesikker på at den gjør. Det er å skrive jeg elsker. Det er å skrive jeg kan. Det er når jeg skriver at jeg for alvor kjenner jobblykke. Jeg tror ikke jeg kan leve uten en plattform for det. Men om så skjer, blir det i en ganske annen drakt.Processed with VSCO with f2 presetFrem til det måtte skje kan vi uansett henge sammen på Instagram.

Du finner meg her, @charlottpettersen. Og barneklæruniverset Ministrikk her, @ministrikk.

So long, alle sammen! Ha en fantastisk sommer.

facebooktwittergoogle_plusmail

En daybed

Lag selv:day bed1 Selv om jeg lagrer det ene gigant-prosjektet etter det andre under inspirasjonslista mi på bildedelingstjenesten Pinterest (“Flate, Lars, vi må få malt veggene. Se det spisebordet. Og vi skulle fiksa det garderobeskapet i gangen, jeg vil ha finérdører til oppunder taket (så spenstig…). Hey, hva om vi rett og slett flytter, så vi får litt plass?”), så blir det sjeldent slik. Jeg har for lengst innsett at jeg må holde meg til de mindre oppgavene på interiørfronten.

Som da stua skrek etter ny sofa – og endte opp med en daybed.day bed4

daybed8

daybed11

daybed15For gud vet at jeg greier gjøre selv ny sofa til et lite prosjekt… Puh. Men slik må det nesten være når man ser for seg hva man vil ha, men lommeboka ikke er med eller man ikke finner den perfekte. Da må man lete litt etter alternativet og gjøre noen grep her og der. Resultatet blir gjerne noe som er unikt og kanskje enda finere enn man hadde forestilt.

Verdens interiørmagasiner har for lengst annonsert daybed-en som en av de store interiørtrendene i 2016 og nye designutgaver fra aktører som House Doctor, eller remaken av Ole Gjerløv-Knudsens safari daybed fra 1962, står allerede i det ene interiørblogghjemmet etter det andre der ute. Jeg trengte en versjon som kunne fungere som sofa like gjerne som avslapninsgplass og resultatet ble en kombi av 1960/70-tallets minimalistiske stramhet og sommerens myke bohem.

Slik gjorde vi:

  • Finn en vintage dagseng

Jeg startet prosessen med å spørre Lars om han kunne snekre bunn, så skulle jeg finne en løsning for trekking av madrass… Haha. Det var bare å innse at den bygginga aldri kom til å skje. Vi har ikke tid. Da jeg kom over en gammel dagseng med teakben (elsker den brune teakdetaljen i kontrast mot det hvite stoffet) fra 1960-tallet på Finn.no, slo jeg til. Norge var en gang i verdenklasse på sovesofa-design og det skal være mulig å finne de gamle til en god pris. Søk “daybed” , “sovesofa” og “dagseng” i kombinasjon med ordet “teak”. De ligger på 1500 – 2500 kroner hos antikkforhandlere, men jeg slo først til da jeg fant en til 800 fra en privatperson.

  • Velg stoff, trekk om

Dagsengen vi fikk var en norsk skatt fra en svunnen tid, trukket i brunt ullstoff, og det var nesten en skam å fjerne det. Men med tidens tann slites også saker til det uopprettelige. Den luktet “loft” og kunne ikke brukes slik den var. Da vi flyttet inn i leiligheten vår for flere år siden fikk vi bygget en brisk under trappa og en særdeles handy dame ved navn May trakk madrassen. Det var naturlig å spørre henne denne gangen også, til min fryd sa hun ja. Jeg skaffet møbelstoff via Stoff og Stil til en ok penge og det hele stod ferdig på under to uker. May og jeg snakket om knapper for å skape strukturen i madrassen, men det virket som en unødvendig jobb å måtte trekke hver og en med stoff. Jeg landet på sydde kryss i stedet, og elsker enkelheten i dem. Stoffet er cremefarget og ikke helt hvitt slik det kan se ut til på bildene. Jeg håper den vesle nyansen skal kunne redde den fra slikt som unger i hus fører med seg og har impregnert stoffet godt, så langt har flekkene vært lette å tørke vekk. (Tips: May Næss bor i Sarpsborg og tar av og til liknende omtrekk-oppdrag ved kapasitet, det er lov å sende henne en mail og hører (majoban@hotmail.com). Ellers, sjekk prisen hos en møbeltapetserer der du bor.

Her  og her ser du bilder av hvordan dagesengen så ut før.

daybed17

datbed13Sakene for øvrig: Brun, avlang pute i ull (Hay), gyngestol i sennepsfarget velour (arvet av min bestemor), bokser i finér (Granit), lekekamera i tre (Leica), hengepotte med skinnreimer (House of Rym) og en i kokos (kuppet med hjem fra Thailand). Skinnpuffen overtalte jeg en mann i Marokko til å selge meg. Han hadde nye stående på rad og rekke, men den aller fineste var den han selv satt på og hadde brukt gjennom flere år. Han skjønte ikke noe av at jeg ville ha nettopp den, men solgte den gladelig.

Hva vi har på: Kittfarget, lang kjole fra Weekday. Oversize cardian i ull i boblestrikk, Ministrikkmønster. Karl har Vintageromperen i hvitt og grågrønn rillejakke i alpakka. Lua er som nevnt før laget for frihånd etter flere eksisterende Ministrikkmønstre.

day bed2Alle foto: Helena Krekling

facebooktwittergoogle_plusmail

“En er null”

7 måneder i dag, hvor blir tiden av.baby_6869Noen ganger ønsker jeg meg en til.

Når han treffer de riktige sovebølgene på dagen, spiser opp maten sin, ler høyt og sola varmer mens vi triller langs elva. Når Lars på London-turen vår i vinter sier: “All snakk om at én er én og to er ti. Det er jo bare tull. To er to og én er jo null !”. Han sier det fordi at å reise med en baby i vogn, en som ikke har begynt å krabbe, ikke snakke og generelt ikke krever annet enn kos, pupp, skift og ellers bare er med på det mor og far gjør, er nokså enkelt. Tross alt. Så kommer dagene der skuffelsen over å bli lagt i vogna er så stor (og høylytt) at mor glemmer nøkler, pengebok og seg selv i stresset på vei ut. Kjenner at det koker i toppen. Ute er det sørpe på den måten bare Oslo greier å lage sørpe på og man ser frem til neste gang med 20 minus, slik at man igjen er låst inne og ikke får bevegd seg ut likevel. Nettene med omgangssyke kommer, og ingen i familien blir spart. For baseluskene bryr seg slett ikke om at rekkefølgen der syk baby er frisk innen det rammer de andre familien, strengt tatt er en ulevelig kombinasjon.

Men så overlever man likevel. Og igjen innser jeg at denne tida i livet bare er et blunk i den store sammenhengen. At det kanskje ville være trist om det var aller siste gang vi skulle leve i dette kaoset.baby_7095baby_6905baby_7115

baby_7136

baby_7132Nå skal i hvert fall både Oslosørpe og omgangssyke vike, for mandag setter vi oss på flyet til Thailand. En måned. Bare vi fire. Ja, også Linda, Ole, Pernille og Petra, da. Det blir en pause på bloggen nå, for kanskje blir det siste gang vi har en slik barseltid sammen. Pc-en min får ikke engang være med. Trolig henger vi litt på Instagram. I så fall ses vi der!

Hva vi har på: Blå rysjer på mor og barn. Jeg har skjorte med folder i rygg (H&M Trend) og marineblå, vide dressbukser (Zara, tidligere sesong). Kalle har strikket onepice med krage i alpakka (Waddler). Kjøpt på salg hos Jungelens leker i Oslo.baby_6896// Last days of alpaca and knits. For sure. Off we go for one month in Thailand. See you on Instagram, folks.

facebooktwittergoogle_plusmail